Bondeparagrafen
From Wikipedia, the free encyclopedia
«Bondeparagrafen» var § 57[1][2][lower-alpha 1] i Norges grunnlov, som fra 1859 bestemte at landdistriktene skulle ha dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene. Så lenge paragrafen gjaldt måtte byene og landdistriktene velge representanter hver for seg.
Bestemmelsen førte til at bydistriktene fikk langt flere representanter relativt til folketallet enn landdistriktene. Byenes overrepresentasjon varte til paragrafen ble opphevet i 1952.[5][2][6][7] På grunn av urbaniseringen ble byenes overrepresentasjon noe mindre etter hvert.[8] Det var særlig de mindre byene som fikk en klart større representasjon enn folketallet skulle tilsi.[9]