Baal
From Wikipedia, the free encyclopedia
Baal eller Ba'al (arabisk: بعل, uttalt [ˈbaʕal]) (hebraisk: בעל, uttalt [ˈbaʕal]) er en nordvestsemittisk ærestittel som betyr «herre», «eier» og «ektefelle». Baal var flere steder øverste gud som fruktbarhetsgud, i tillegg til gud for regn og uvær.[1] Blant hans tilnavn var Baal Shamem («herre over himmelen»), Baal Safon («herre av fjellet»), og mange kanaaneiske stedsnavn innbefatter navnet Baal.[2] I Dommernes bok kap. 9 nevnes at Sikems gud ikke var Jahve, men Ba'al-Berit, dvs. «herren [med] pakten». «Så ga de ham sytti sjekel sølv fra tempelet til Baal-Berit.»[3]
Ba'al var sønn av amorittenes gud Dagon («korn»). De hadde hver sitt store tempel i Ugarit. I likhet med El kalles Ba'al «okse», mens Ba'als ektefelle Anat kalles «den unge kvigen». Ordet ba'al betegnet guder generelt, vesener som kanaanittene mente holdt til i kilder, trær og på fruktbare steder. Også Jahve kunne kalles «en ba'al», og ordet inngår i personnavn fra tidlig kongetid; en sønn av kong Sauls sønn Jonatan het Meriba'al.[4] Den bibelske fortelleren endret iblant leddet -ba'al til -bosjet («skjensel»), fordi ordet ba'al ble oppfattet som en fremmed gud. Kong Sauls sønner Isjbosjet og Mefibosjet[5] het opprinnelig Isjbaal og Mefibaal. I Ugarit ble Ba'al kalt Alijan Ba'al («den sterke Ba'al»).[6]
«Baal» kan derfor referere til en hvilken som helst gud, eller til og med til jordiske myndighetspersoner; i en del tekster er det benyttet som en erstatning for Hadad, en semittisk gud for regn, torden, fruktbarhet og jordbruk, og herre av himmelen. Ettersom det bare var prester som kunne uttale det guddommelige navnet Hadad, ble «baal», som høflig tiltaleform, benyttet isteden.
Baal Shem Tov («herren av det gode navn») regnes som grunnlegger av hasidismen.[7]