Appeasement
From Wikipedia, the free encyclopedia
Appeasement (engelsk i betydningen «pasifisering, mekling», fra gammelfransk apaiser, «forsone, mildne»)[1] eller ettergivenhet,[2] er et engelsk begrep som i en internasjonal kontekst er en diplomatisk politikk for å gi politiske, materielle eller territorielle innrømmelser til en aggressiv makt for å unngå krig eller en mer alvorlig konflikt.[3]
Betegnelsen i denne politiske sammenheng ble først bevitnet i 1919, men det var først benyttet i nedsettende omtale angående den britiske statsministeren Neville Chamberlains politikk overfor Nazi-Tyskland mislyktes i 1939, hvor Chamberlains politikk ble beskrevet som «ettergivelse».[1] Begrepet har således som oftest blitt benyttet på utenrikspolitikken til de britiske regjeringene til statsministrene Ramsay MacDonald (1929–1935), Stanley Baldwin (1935–1937) og (særlig) Neville Chamberlain (1937–1940) mot Nazi-Tyskland (fra 1933) og det fascistiske Italia (fra 1922)[4] mellom 1935 og 1939. Under britisk press spilte ettergivenhet av nazismen og fascismen også en rolle i periodens franske utenrikspolitikk, men betegnelsen var alltid langt mindre benyttet der enn i Storbritannia.[5]