Anna Laetitia Barbauld
britisk skribent og poet / From Wikipedia, the free encyclopedia
Anna Laetitia Barbauld (født Aikin 20. juni 1743, død 9. mars 1825) var en prominent britisk poet, essayist, litterær kritiker og barnebokforfatter på 1700-tallet.
Anna Laetitia Barbauld | |||
---|---|---|---|
Født | 20. juni 1743[1][2][3][4] Kibworth Harcourt (Kongeriket Storbritannia) | ||
Død | 9. mars 1825[1][2][3][4] (81 år) Stoke Newington (Det forente kongerike Storbritannia og Irland) | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, barnebokforfatter, litteraturkritiker, essayist, skribent[5] | ||
Far | John Aitken | ||
Søsken | John Aikin | ||
Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Frankrike[6] | ||
Gravlagt | London | ||
Språk | Engelsk[7] | ||
Periode | 1700-tallet | ||
Debut | Corsica: An Ode (1768) | ||
Notable verk | A Legacy for Young Ladies, Consisting of Miscellaneous Pieces in Prose and Verse, Eighteen Hundred and Eleven, Epistle to William Wilberforce, Esq. on the Rejection of the Bill for abolishing the Slave Trade., Poems by Anna Laetitia Barbauld. From the London Edition. To which is added, an epistle to William Wilberforce, esq., Poems, The Correspondence of Samuel Richardson, The Female Speaker, The Works of Anna Laetitia Barbauld | ||
Barbauld hadde en suksessfull karriere i en tid hvor profesjonelle kvinnelige forfattere var sjeldne. Hun var en anerkjent lærer ved det fornemme Palgrave-akademiet og en nyskapende barnebokforfatter, hennes berømte begynnerbøker ga grunnlaget for en pedagogisk modell for mer enn et århundre.[8] Hennes essay demonstrerte at det var mulig for kvinner å være engasjert i politikken, og andre kvinnelige forfattere etterlignet henne.[9] Kanskje vel så viktig var hennes poesi, som dannet fundamentet til utviklingen av romantikken i England.[10] Barbauld var også en litterær kritiker og hennes antologi over 1700-tallets britiske romaner bidro til å etablere den litterære kanon som vi kjenner i dag.
Barbaulds litterære karriere endte brått i 1812 med utgivelsen av hennes dikt Eighteen Hundred and Eleven (Attenhundre-og-elleve) som kritiserte Storbritannias deltagelse i Napoleonskrigene. Anmeldelsene var ondskapsfulle og hatske, noe som sjokkerte Barbauld og hun utga ingenting mer i resten av sitt liv.[11] Hennes omdømme ble ytterligere skadet da de mange romantiske poeter som hun hadde inspirert i glanstiden under den franske revolusjonen vendte seg imot henne i deres senere, mer konservative år. På 1800-tallet ble Barbauld husket kun som en pedantisk barnebokforfatter og stort sett glemt på 1900-tallet. Men med framveksten av feministisk, litterær forskning på 1980-tallet ble interessen for hennes forfatterskap fornyet.[12]