Alexander Fleming
skotsk biolog og farmakolog / From Wikipedia, the free encyclopedia
Alexander Fleming (født 6. august 1881 i Lochfield i Ayrshire i Skottland, død 11. mars 1955 i London i Storbritannia) var en skotsk lege, mikrobiolog og farmakolog, som er mest kjent for sin oppdagelse av verdens første bredt effektive antibiotiske stoff, det antimikrobielle proteinet lysozym, som han kalte penicillin, fra sopparten Penicillium notatum. Hans oppdagelse i 1928 av det som senere ble kalt benzylpenicillin (eller penicillin G) beskrives som «den enkeltstående største seieren som noen gang er oppnådd over sykdom.»[15][16] For denne oppdagelsen delte han Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1945 med Howard Florey og Ernst Boris Chain.[17][18] [19]
Alexander Fleming | |||
---|---|---|---|
Født | 6. aug. 1881[1][2][3][4] Lochfield | ||
Død | 11. mars 1955[1][2][3][4] (73 år) London | ||
Beskjeftigelse | Bakteriolog, farmakolog, lege, kirurg, oppfinner | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Imperial College London University of Westminster Kilmarnock Academy[5] Imperial College School of Medicine St Mary's Hospital Medical School | ||
Ektefelle | Amalia Fleming (1953–1955)[6] Sarah Marion McElroy (1915–1949)[6] | ||
Far | Hugh Fleming[7] | ||
Mor | Grace Morton[7] | ||
Barn | Robert Fleming[7] | ||
Nasjonalitet | Storbritannia | ||
Gravlagt | St. Pauls katedral | ||
Medlem av | Royal Society Det pavelige vitenskapsakademi[8] Royal College of Physicians, London Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Royal Academy of Medicine of Catalonia | ||
Utmerkelser | 17 oppføringer
Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1945) (sammen med: Ernst Boris Chain, Howard Florey)[9][10]
Knight Bachelor (1944) Actonian Prize (1949) Albert-medaljen (1946) Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (1948) Honorary doctorate of the University of Graz Æresdoktor ved Universitetet i Liège Fellow of the Royal Society (1943)[5] Honorary Fellow of the Royal Society of Edinburgh Fellow of the Royal College of Physicians of Edinburgh Fellow of the Royal College of Physicians of London Storkorset av Alfons X den klokes orden (1948)[11] Moxon Medal Cameron Prize of the University of Edinburgh Kommandør av Æreslegionen (1946)[12] Honorary Fellow of the Royal Society Te Apārangi (1945–)[13] John Scott Award (1944)[14] | ||
Arbeidssted | Imperial College London University of London | ||
Fagfelt | Bakteriologi, immunologi | ||
Kjent for | Oppdagelsen av penicillin | ||
Signatur | |||
Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1945 |
Han oppdaget også enzymet lysozym fra eget neseutslipp i 1922, og sammen med det en bakterie han kalte Micrococcus Lysodeikticus, senere omdøpt til Micrococcus luteus.
Fleming arbeidet fra 1906 som bakteriolog ved St. Mary's Hospital i London. Fra 1919 var han professor i bakteriologi ved London universitet. Under den første verdenskrig vervet han seg som kaptein til det britiske hærens sanitetskorps, Royal Army Medical Corps. Han og mange av hans kolleger jobbet ved sykehusene på slagmarken ved vestfronten i Frankrike. I 1918 vendte han tilbake til St. Mary's Hospital, som var et universitetssykehus. Etter den første verdenskrigen begynte Fleming aktivt forske på anti-bakterielle midler etter å ha sett så alt for mange soldater dø som følge av infiserte skuddsår. Disse soldatene kunne blitt reddet hvis det hadde vært antibiotikum til stede i skyttergravene.
Fleming ble slått til ridder for sine vitenskapelige prestasjoner i 1944.[20] I 1999 ble han kåret til magasinet Time liste over de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre.[21] I 2002 ble han valgt i BBCs TV-måling for å bestemme de 100 største britene,[22] og i 2009 ble han også kåret til tredje «største skotte» i en meningsmåling utført av fjernsynskanalen STV, bak kun Robert Burns og William Wallace.[23]