Al-Hakim bi-Amr Allah
From Wikipedia, the free encyclopedia
al-Hakim bi-amr Allah, Abu Ali al-Mansur (arabisk: الحاكم بأمر الله, bokstavelig «hersker gjennom Guds ordre»; født 18. august 985 i Kairo i Egypt; død 13. februar 1021) var den sjette fatimid-kalifen i Egypt fra 996 til 1021.
Al-Hakim bi-Amr Allah | |||
---|---|---|---|
Født | 13. aug. 985[1][2][3] Kairo | ||
Død | 13. feb. 1021[4] (35 år) Mokattam | ||
Beskjeftigelse | Guvernør, kalif | ||
Embete | |||
Far | Al-Aziz | ||
Mor | Q124487499 | ||
Søsken | Sitt al-Mulk | ||
Barn | Ali az-Zahir | ||
Nasjonalitet | Fatimid | ||
Hans styre var kjent for flere ting. Han var bare elleve år da han etterfulgte sin far Abu Mansur Nizar al-Aziz som kalif. Denne vellykkede maktoverføringen demonstrerte stor stabilitet i fatimidedynastiet. Han utvidet fatimidenes styre til emiratet Aleppo. Han var viktig som sentral figur i den religiøse sekten drusere, og kanskje var det viktigste med mannen det som mange har kalt hans «eksentrisitet».
Al-Hakim har tiltrukket seg interessen blant moderne historikere mer enn noen andre medlemmer av fatimidenes dynasti på grunn av
hans eksentriske karakter, inkonsekvensen og radikale endringer i sin oppførsel og politikk, den ekstreme selvdisiplinen, den nådeløse og blodige behandlingen av de høyeste embetsmennene i hans styre kombinert med en besettelse i å slå ned alle tegn på korrupsjon og umoral i det offentlige liv, hans forsøk på å tilintetgjøre kristne og kalte til en systematisk ødeleggelse av alle kristne hellige steder i Midtøsten som kulminerte i ødeleggelsen av den mest hellige Oppstandelseskirken i Jerusalem, hans guddommeliggjøring av en gruppe ekstremistiske ismaili-misjonærer som ble forgjengere og grunnleggere av religionen drusere, [som] til sammen skapte en sterk kontrast med alle hans forgjengere og etterfølgere og av enhver muslimsk hersker... Spørsmålet er i hvilken grad hans fremferd kan forklares som rasjonelt motiverte av omstendigheter fremfor som uforståelige verk av et sinnssykt sinn.[5]