Vivien Leigh
britisk skodespelar / From Wikipedia, the free encyclopedia
Vivien Leigh (døypt Vivian Mary Hartley; 5. november 1913–8. juli 1967) var ein britisk skodespelar som var verksam både på teaterscena og i spelefilmar.[1] Ho vann to oscarprisar for beste kvinnelege hovudrolle for innsatsen sin som sørstatskvinna Scarlett O'Hara i filmen Tatt av vinden (1939) og som Blanche Dubois i filmversjonen av En sporvogn til Begjær (1951). Sistnemnde var basert på Tennessee Williams sitt drama av same namn, som Leigh hadde spelt på scena i West End i London i 1949. Ho vann òg Tony-prisen for beste kvinnelege hovudrolle i ein musikal for innsatsen sin i Broadway-versjonen av musikalen Tovarich (1963).
Denne artikkelen kan ha godt av ein språkvask |
Vivien Leigh | |||
| |||
Fødd | 5. november 1913 | ||
---|---|---|---|
Fødestad | Darjeeling | ||
Død | 8. juli 1967 (53 år) | ||
Dødsstad | Eaton Square | ||
Fødenamn | Vivian Mary Hartley | ||
Aktive år | 1935–1967 | ||
Verka som | filmskodespelar, teaterskodespelar, skodespelar | ||
Far | Ernest Richard Hartley | ||
Ektefelle | Laurence Olivier, Herbert Leigh Holman | ||
Sambuar | John Merivale | ||
Born | Suzanne Farrington | ||
Prisar | Oscar for beste kvinnelege hovudrolle, Oscar for beste kvinnelege hovudrolle, Tony Award for Best Actress in a Musical, stjerne på Hollywood Walk of Fame |
Etter at ho hadde teke dramautdanning fekk Leigh mindre roller i fire filmar i 1935 før ho fekk den kvinnelege hovudrolla i Fire Over England frå 1937. Leigh vart rosa for venleiken sin, og følte tidvis at det hindra henne frå å bli teken seriøst som skodespelar. Trass i ryet hennar i filmar var ho hovudsakleg ein teaterskodespelar. I løpet av den 30 år lange karrieren sin i teateret spelte ho roller som strakk seg frå heltinner i komediane til Noël Coward og George Bernard Shaw til klassiske Shakespeare-figurar som Ofelia, Kleopatra, Julie og lady Macbeth. Seinare i livet spelte ho karakterroller i nokre få filmar.
For offentlegheita i si tid vart Leigh sterkt identifisert med den andre ektemannen sin Laurence Olivier, som ho var gift med frå 1940 til 1960. Leigh og Olivier spelte saman i mange teateroppsetjingar, ofte med Olivier som regissør, og dessutan i tre filmar. Ho fekk eit rykte for å vera vanskeleg å arbeida saman med, og i det meste av det vaksne livet sitt leid ho av manisk-depressiv sinnsliding. Ho leid òg av periodiske omgangar med kronisk tuberkulose, som første gong vart påvist på midten av 1940-talet, og som til sist førte til at ho døydde 53 år gammal.[2] Sjølv om ho i periodar ikkje var aktiv, rangerte det amerikanske filminstituttet henne i 1999 som den 16. største kvinnelege filmskodespelaren gjennom alle tider. Ho har òg fått ei stjerne på Hollywood Walk of Fame.