Bret Harte
amerikansk poet / From Wikipedia, the free encyclopedia
Francis Bret Harte (25. august 1836–5. mai 1902[1]) var ein amerikansk forfattar og diktar som hovudsakleg er hugsa for korte forteljingar om gruvearbeidarar, kortspelarar, gamblerar og andre romantiske figurar frå gullrushet i California. Harte hadde ei rekke ulike jobbar, mellom anna gruvearbeid, lærer, budbringar og journalist før han vart forfattar på fulltid. Han hadde flytta til California i 1853 og heldt til tid i gruvearbeidarleiren i nærleiken av Humboldt Bay (dagens by Arcata) som gav han materiale og inspirasjon til fleire verk. Hans «The Luck of Roaring Camp», som kom ut i 1868, gjorde han kjend over heile USA og skaffa han ein forfattarkontrakt med ein forleggjar i 1871.[2] I ein karriere som strekte seg over meir enn fire tiår skreiv han poesi, skjønnlitteratur, skodespel, forelesingar, bokomtalar, leiarartiklar og magasinskisser. Då han flytta frå California og til den amerikanske austkysten og deretter til Storbritannia blei han inspirert til å skriva om nye emne og figurar i forteljingane sine, men forteljingane hans frå gullrushet er blitt oftast trykte opp att, tilpassa og beundra. Han var ein samtidig venn med Mark Twain, men vennskapen deira surna.
Bret Harte | |
Statsborgarskap | USA |
Fødd | 25. august 1836 Albany i New York |
Død |
5. mai 1902 (65 år) |
Yrke | skribent, lyrikar, journalist, setter, skodespelforfattar, prosaforfatter |
Medlem av | American Academy of Arts and Letters |
Bret Harte på Commons |