Wales’ historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Wales' historie begynner med ankomsten av mennesker til området for tusener av år siden. Neandertalere levde i det som i dag er Wales, eller Cymru på walisisk, for minst 230 000 år siden mens homo sapiens, som dagens moderne menneske nedstammer fra, kom for rundt 29 000 år siden.[1] Imidlertid dateres fortsatt beboelse av moderne mennesker fra perioden etter den siste istiden for rundt 9000 år f.Kr., og Wales har mange levninger fra meolitisk, neolittisk, og bronsealderens tid. I løpet av jernalderen var området, som hele øya Storbritannia sør for Firth of Forth, dominert av britonere og brytoniske språk, det som ettertiden har karakterisert løselig som keltere.[2] Romerne, som begynte sin erobring av Britannia i år 43, drev krigføring i hva som i dag er nordøstlige Wales i år 48 mot en folkestamme kalt dekeanglere, og fikk total kontroll over regionen kjent som den romerske provinsen Britannia med deres seier over ordovikere i år 79. Romerne forlot øya på 400-tallet, noe som åpnet døren for angelsaksere til å invadere og bosette seg. Deretter begynte den brytoniske språkene og kulturen å flises opp, og flere særskilte grupper og folk ble dannet. Det walisiske folket var den største av disse gruppene, og er generelt diskutert uavhengig fra andre overlevende brytonisketalende folk etter 1000-tallet.[2]
Et antall kongedømmer ble dannet i tiden etter at romerne trakk seg ut av Wales. Mens den mest mektige herskeren var anerkjent som «konge av britonene» (senere Tywysog Cymru: leder eller fyrste av Wales), og en del herskere strakte sin kontroll over andre walisiske territorier og inn vestlige England, var det ingen av dem som greide å forene Wales i lengre tidsrom. Gjensidig ødeleggende kamper og stridigheter og ytre press fra de engelske og senere av de normanniske erobrerne førte til at de walisiske kongedømmene gradvis kom inn under hælen på den engelske krone. I 1282 førte dødsfallet til Llywelyn den siste til erobringen av fyrstedømmet Wales av kong Edvard I av England; senere fikk arvingen til den engelske monarken tittelen «Fyrste av Wales». Waliserne startet flere opprør mot det engelske styret, det siste betydningsfulle ble ledet av Owain Glyndŵr tidlig på 1400-tallet. På 1500-tallet gjennomførte kong Henrik VIII av England, selv av walisisk avstamming, Laws in Wales Acts 1535–1542, en rekke lover som innlemmet walisiske lover i engelske og innførte engelsk administrasjon i Wales i den hensikt å skape et enhetlig rike. Under engelsk autoritet ble Wales en del av Kongeriket Storbritannia i 1707 og deretter Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i 1801. Dog beholdt waliserne sitt språk og kultur til tross for tung engelsk dominans. Utgivelsen av den første walisiske oversettelsen av Bibelen av William Morgan i 1588 ble meget betydningsfullt for å fremme walisisk som et litterært språk.[3]
1700-tallet så begynnelsen på to endringer som i stor grad kom til å påvirke Wales; den walisiske metodistisk fornyelse, noe som førte til at landet religiøst sett vendte seg mot en økende grad vekk fra Den engelske kirke, og den industrielle revolusjon. I løpet av 1800-tallet opplevde særlig sørøstlige Wales en rask industrialisering og en dramatisk vekst i befolkningsantallet som et resultat av en eksplosjon i kull- og jernindustrien.[4] Disse industriene fikk nedgang på 1900-tallet mens nasjonale følelser og interesse i selvbestemmelse vokste. Labour Party (Arbeiderpartiet) erstattet Liberal Party (Det liberale partiet) som den dominerende politisk kraft på 1940-tallet mens nasjonalistpartiet Plaid Cymru fikk framdrift å 1960-tallet. I en folkeavstemning i 1997 godkjente walisiske velgere overgangen av regjeringsansvaret til en nasjonalforsamling for Wales, som første gang kom sammen i 1999.