Võ Nguyên Giáp
From Wikipedia, the free encyclopedia
Võ Nguyên Giáp (født 25. august 1911 i Quang Binh-provinsen i Vietnam, død 4. oktober 2013) var general i Vietnams folkehær og øvde stor politisk innflytelse,[6] blant annet som medlem av Hồ Chí Minhs politiske ledelse hvor han blant annet var innenriksminister i Ho Chi Minhs Viet Minh-regjering i 1945. Senere var han forsvarsminister i den forente Vietnam og medlem av politbyrået i det vietnamesiske kommunistpartiet.
Võ Nguyên Giáp | |||
---|---|---|---|
Født | Võ Giáp 25. aug. 1911[1][2][3][4] Lộc Thủy (Quang Binh) | ||
Død | 4. okt. 2013[1][5][2][3] (102 år) Hanoi | ||
Beskjeftigelse | Militært personell, politiker, journalist, skribent, statsmann | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Vietnam National University Lycée Albert Sarraut | ||
Ektefelle | Nguyễn Thị Quang Thái (1939–1944) Đặng Bích Hà (1946–ukjent) | ||
Far | Võ Quang Nghiêm | ||
Parti | Tân Việt Revolutionary Party (1924–) Vietnams kommunistparti (1931–) | ||
Nasjonalitet | Vietnam | ||
Utmerkelser | 8 oppføringer
Hero of the People's Armed Forces
Ho Chi Minh-ordenen Den gylne stjernes orden Ordenen for militære bedrifter Feat Order Fatherland Defense Order Seierfelttegnets medalje Honorary doctor of the University of Calcutta | ||
Troskap | Nord-Vietnam Vietnam | ||
Våpenart | Viet Minh, Vietnams folkehær | ||
Tjenestetid | 1944–1991 | ||
Militær grad | Firestjerners grad | ||
Kommandoer | Vietnams folkehær | ||
Deltok i | Andre verdenskrig, slaget ved Dien Bien Phu, Tết-offensiven, Påskeoffensiven, den første indokinesiske krig, Vietnamkrigen | ||
IMDb | IMDb | ||
Signatur | |||
Til tross for at han manglet formell militær utdannelse,[7] var han en sentral kommandant i to kriger, både i første indokinesiske krig i årene 1946 til 1954, som var mot den franske kolonimakten, og Vietnamkrigen, som pågikk i perioden 1960 til 1975. Han mestret både geriljakrigføring og konvensjonell krigføring.[8] Han utviklet Vietnams folkehær fra å være en relativt liten selvforsvarsstyrke til å bli en stor, konvensjonell hær som var verdens tredje største.[7]
Han var ved siden av Ho Chi Minh den mest sentrale nordvietnamesiske militære kommandant under Vietnamkrigen. Han spilte en sentral rolle i følgende viktige slag: Lang Son (1950); Hoa Binh (1951–1952); Dien Bien Phu (1954); Tết-offensiven (1968); påskeoffensiven (1972) og den avsluttende Ho Chi Minh-kampanjen med Saigons fall (1975).
Han overlevde alle de øvrige sentrale aktørene på begge sider fra Vietnamkrigen.