Tårenes vei
From Wikipedia, the free encyclopedia
Tårenes vei (engelsk: Trail of Tears) var en rekke med befestede relokaliseringer av indianerstammer i USA som følge av loven om fjerninger av det amerikanske urfolk av 1830 (Indian Removal Act). De omplasserte indianerne ble utsatt for sult og sykdommer mens de ble tvangsflyttet, og mer enn fire tusen døde før de nådde de ulike bestemmelsesstedene. Fjerningen av indianere omfattet medlemmer av stammene cherokeer, muscogeer, seminoler, chickasawer, og choctawer. Disse ble forflyttet fra deres forfedres hjemland i sørøstlige USA til et område vest for elven Mississippi som hadde blitt utpekt som indianerområde (Native Territory). Betegnelsen «Tårenes vei» har sin opprinnelse fra en beskrivelse av fjerningen cherokeestammen i 1838.[1][2][3]
Mellom 1830 og 1850 ble flere indianerstammer, inkludert afroamerikanere, frigitte og slaver, som levde sammen med indianerne, med tvang fjernet fra deres tradisjonelle landområder i sørøstlige USA, og fraktet lengre vestover.[4] Disse ble tvunget til marsjere til utpekte området av bevæpnete vakter, statlige og lokale militser.[5] Fjerningen av cherokeestammen i 1838, de siste som fraktet øst for Mississippi, ble fjernet ved at det ble oppdaget gull i nærheten av Dahlonega i Georgia i 1828, noe som førte til et gullrush.[6] Omtrentlig mellom 2000 til 6000 av de 16 543 tvangsflyttede cherokeene døde langs veien, derav tårenes vei.[7][8]