Det britiske parlamentet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det britiske parlamentet[1] er den høyeste lovgivende myndigheten i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og de britiske oversjøiske territorier.[2][3] Det består av tre komponenter: den britiske monarken, Overhuset og Underhuset.[4][5] Kun den sistnevnte komponenten er demokratisk valgt, men er da også den langt viktigste hva angår politisk makt i moderne tid. Overhuset og Underhuset holder møter i hvert sitt kammer i Palace of Westminster, en av de indre bydelene i hovedstaden London.
Det britiske parlamentet | |||
---|---|---|---|
engelsk | Parliament of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland | ||
System | Parlamentarisme | ||
Kammer | Overhuset Underhuset | ||
Monark | Charles III | ||
Lord Speaker | Frances D'Souza | ||
Speaker | Lindsey Hoyle | ||
Seter | 1 429 | ||
Møtested | Palace of Westminster | ||
Nettsted | https://www.parliament.uk/ | ||
Overhuset, Tne House of Lords, består av to typer medlemmer: de åndelige herrer (Lords Spiritual), bestående av eldre biskoper fra Den engelske kirke; og de verdslige herrer (Lords Temporal), bestående hovedsakelig av adelige på livstid, utnevnt av monarken,[6] og 92 arvelig adelige. Før åpningen av Storbritannias høyesterett i oktober 2009, utførte Overhuset også en juridisk rolle via lovherrene (formelt Lords of Appeal in Ordinary, vanligvis kjent som Law Lords)[7], som, nota bene, hadde sine lordetitler i kraft av sine dommerembeter.
Underhuset, House of Commons, er et valgt kammer med valg til 650 enkeltmedlemsvalgkretser som holdes minst hvert femte år under systemet med flertallsvalg[8]; fra og med 2010 gjelder de fem årene som en fast periode, som kun kan fravikes av et kvalifisert stort flertall av husets medlemmer. Ved konstitusjonell konvensjon er alle statsråder, inkludert statsminister, medlemmer av Underhuset eller, mindre vanlig, Overhuset, og er dermed ansvarlige overfor de respektive grenene av lovgivningsmakten. De fleste statsråder er fra Underhuset, mens juniorministre kan være fra begge husene.
Med den globale ekspansjonen av det britiske imperiet har det britiske parlamentet formet de politiske systemene i mange land som eks-kolonier (se Westminster-modellen),[9] og derfor har det blitt kalt «parlamentenes mor».[10][11][12]
I teorien er Storbritannias øverste lovgivende makt offisielt tildelt kongen-i-parlamentet. Imidlertid handler monarken normalt etter råd fra statsministeren, og Overhusets fullmakter er begrenset til kun å forsinke lovgivning; dermed er makten de facto tillagt Underhuset.[13]