Spartacusopprøret
From Wikipedia, the free encyclopedia
Spartacusopprøret (ofte kalt gladiatorkrigen) står utvilsomt igjen som det desidert største og meste alvorlige slaveopprøret i Romerriket. Dette var den siste (tredje) slavekrigen og varte fra 73 f.Kr. til 71 f.Kr. Den franske filosofen François Voltaire kalte slaveopprøret for «den mest rettferdige krigen i historien – kanskje den eneste rettferdige krigen i historien».[1] Av mange ble Spartacus sett på som en frihetshelt. Men slavene vant ikke friheten. Dessuten vil de også bli husket for alle plyndringene, voldtektene og drepingen de begikk på sin ferd gjennom Italia.
- For opprøret i Berlin i 1919, se Spartakistopprøret
Kjappe fakta Konflikt: Slavekrigene ...
Spartacusopprøret | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Slavekrigene | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Hær av rømte slaver | Den romerske republikk | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Crixus †, Oenomaus †, Spartacus †(antatt falt, ikke funnet død) , Castus †, Gannicus † | Gaius Claudius Glaber, Publius Varinius, Gnaeus Clodianus, Lucius Gellius Publicola, Gaius Cassius Longinus, Gnaeus Manlius, Marcus Licinius Crassus, Gnaeus Pompeius Magnus, Marcus Terentius Varro Lucullus, Lucius Quinctius, Gnaeus Tremellius Scrofa | ||||||
Styrker | |||||||
120000 rømte slaver og gladiatorer | 3,000+ milits, 8 Romersk legioner (40,000–50,000 menn), 12,000+ - organisasjonen ukjent. | ||||||
Tap | |||||||
Nesten alle korsfestet eller drept | Uspesifisert men tunge |
Lukk