Samenes historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Samenes historie handler om samene i nordvestområdene av Europa fra forhistorisk tid til etterkrigstiden. Samene er en folkegruppe og et urfolk i Norge, Sverige, Finland og Russland. De utgjør en etnisk minoritet, og de har et eget bosettingsområde, språk, kultur og historie. Sápmi er det samiske ordet for det geografiske området samene tradisjonelt har hatt tilhold, det samiske folket, det samiske språket og samene. De samiske språkene er et finsk-ugrisk språk, med flere forskjellige dialekter.
I jernalderen, fra 500 år før Kristi fødsel frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050, var det flere grupper av fangstfolk i Fennoskandia. Det arkeologiske materialet tyder ikke på en sterk felles identitet over store områder. Dermed er historikerne usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg. Imidlertid tror en at forløperen for de samiske språkene kan ha utviklet seg 1500 til 1000 år før Kristi fødsel. Etter Kristi fødsel fikk samene viktige markeder for sine fangstprodukter, da norrøne høvdingdømmer vokste frem langs kysten av Nord-Norge. Høvdingene styrte over lokale jordbrukssamfunn og hadde utstrakt kontakt med tilsvarende eliter i Nord-Europa, der gaveutveksling og giftermål var viktig. Høvdingene i Skandinavia kunne handle med eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk med sine fjerne alliansepartnere. Samene kunne med sine spesialiserte fangstsamfunn skaffe slike kostelige varer.
I middelalderen, fra rundt 1050 til 1500, ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin kongemakt. Disse rikene hadde interesser innen handel og skattelegging av samene. I tillegg utviklet Republikken Novgorod (i dag del av Russland) seg til å bli en viktig økonomisk aktør, som også ville ha herredømme i nordområdene. Det skjedde også en kolonisering på samiske områder i høymiddelalderen, med spredte kystbosetninger i Finnmark og jordbrukere i fjordstrøkene i Sør-Troms. Noe av det samme skjedde i Nord-Sverige, der kirken fikk eiendomsrett til lakseelver. Laks var både betaling og skatt. På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene langs flere av de store elvedalene i Nord-Sverige, hvor innflyttende finske og svenske bønder slo seg ned. I middelalderen blir samene med i omfattende sesongfiskerier, noe som etterhvert blir viktigere enn pelshandel. Mange samer blir fiskebønder, kjent som sjøsamer, mens andre lever i innlandet med spesialisering på reinhold, jakt og fangst.
På 1500- og 1600-tallet var sameland midtpunkt for Sveriges, Danmark-Norges og Novgorods rivalisering og kamp om nordområdene. De samme statene foretok innkreving av skatt og kjempet om kontroll over handelen med samene. Etter en rekke stridigheter og kriger kom den endelig avslutningen med Freden i Roskilde i 1658. Med denne avklaringen ble Nord-Norge en del av kongeriket Danmark-Norge. Først i 1751 ble det enighet om en grenselinje mellom Norge og Sverige, hvoretter samene kunne velge statsborgerskap.
Rundt 1500-tallet, eller tidligere, mener mange historikere at samene i innlandet gikk over til et spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme. De skaffet seg da store reinflokker for produksjon av melk og kjøtt. Utover på 1700-tallet skjedde enda en ny utvikling, med storproduksjon av reinkjøtt for salg. Besetningen kunne da bestå av hundrevis, sågar tusenvis av rein. I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de ble hele sommeren. De svenske fjellsamene flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren.
På 1800-tallet oppstår nasjonalistiske, evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger som nedvurderte samene. I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk eller rasetenking. Skolen var den viktigste arena for fornorsking, forsvensking, forfinsking og russifisering. Selv om myndighetene førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det skjedde også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur. Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen, med utbygging av kommunikasjoner og industri, slik at også samer ble en del av industrisamfunnet.
I etterkrigstiden fikk samene anerkjennelse for å tilhøre en egen nasjon, og deres kamp for rettigheter for vann og land får medhold fra statene de er en del av. Den politiske diskusjonen i dreide som om status for samisk språk og kultur, skolegang, samt om hvordan samenes livsgrunnlag kunne sikres.