Romantikken (musikk)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Romantikken er en musikkhistorisk periode som dateres mellom ca. 1830 og 1910. Den hadde flere likhetstrekk med romantikken i andre kunstretninger som litteratur og malerkunst, det vil si individualisme, fedrelandskjærlighet, frihetsønske og lengten og streven mot målet, heller enn målet i seg selv. Romantikken i musikk kom forholdsvis sent i forhold til romantikken i litteraturen og kunsten, og den varte mye lenger.
Perioden startet som en glidende overgang fra klassisismen, men også som et klart brudd med denne. Der klassisismen under Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og tidlig Ludwig van Beethoven fokuserte på klassiske idealer om opplysning, klarhet, ro og balanse, var romantikken langt mer emosjonell, dynamisk og med sterke musikalske kontraster. En lengten etter noe og reisen dit, var viktigere enn selve målet for reisen. I høyromantikken ble særlig Richard Wagner, Giuseppe Verdi og Johannes Brahms dominerende skikkelser. Samtidig ble nasjonalromantikk stadig mer dominerende i en rekke land og områder, især Russland, Tsjekkia og Skandinavia. Her var det forskjellige ideer om at man skulle la seg påvirke av folkemusikken eller skrive egen musikk inspirert av landet. Mot slutten av romantikken beveget musikken seg vekk fra de romantiske idealene, mot mer realisme, mindre emosjonelle trekk og enten mer nyklassisisk eller impresjonistisk stil.
Romantikken var ofte delt mellom forskjellige stilarter, gjerne i kontrast med hverandre. Allerede fra tidlig av var det en fordeling mellom den nytyske og den klassisistiske delen. Den nytyske stilen var preget av et klart brudd med den foregående musikken. Den var mer emosjonell i uttrykket, og ofte preget av såkalt programmusikk, det vil si at musikken fulgte et program eller var inspirert av et litterært verk eller et kunstverk. Den motsatte stilen var mer klassisistisk orientert, noe som betyr at selv om den var en utvikling i mer romantisk retning, kunne man høre inspirasjon fra Mozart, Beethoven, Haydn og den eldre garde. Den hadde som oftest mer absolutt musikk, altså at musikken i seg selv var i forsetet og at den ikke skulle blandes med andre kunstformer.
Et annet skille gikk på opera. I begynnelsen var opera preget enten av etterkommerne av Gioachino Rossini, der pene arier ofte dominerte i komiske operaer, eller grand opera, med kamp mot natur- eller samfunnskrefter, kontraster og stemningsbilder. I tillegg hadde tysk opera begynt å utvikle seg i en sterkt romantisk retning allerede fra Jegerbruden i 1821, der overnaturlige vesener, kampen mot det onde, middelalderfokus og tyske sagn og folkeviser dominerte. Dette tok Richard Wagner videre. Han skapte også ideen om Gesamtkunstwerk, der alle deler av operaen, fra sangere til orkester til libretto til scenografi og koreografi, samarbeidet for å fortelle ett sterkt budskap. Wagner utnyttet orkesteret i langt større grad enn tidligere operaer, og skrev historiene selv slik at han best kunne få alt til å passe sammen. Hans klare motsats ble Giuseppe Verdi, som skapte operaer basert på kjente teaterstykker, dikt eller romaner og satset på enklere orkestrering, fortsatt fokus på sangene og gode melodier. Verdi var imidlertid også påvirket av dramaens viktighet, om enn han holdt Wagners operaideer på en armlengdes avstand. Mot slutten av romantikken kom de veristiske operaene, langt mer realistiske operaer om nåtiden og dens utfordringer, her særlig med Giacomo Puccini som forkjemper. Disse var gjerne en synergi av Wagners og Verdis ideer om opera.
Også innen symfonier ble det klare skiller mellom de som ble inspirert av Hector Berlioz og Franz Liszt og deres programmatiske musikk (Bedřich Smetana, Anton Bruckner og Pjotr Tsjajkovskij) på den ene siden, og Mendelssohn og Schumann-tilhengerne som satset på absolutt musikk (Johannes Brahms, Antonín Dvořák og Gustav Mahler) på den andre. Symfoniene ble også delvis trukket inn i Wagners ideer om musikk. Tilhengerne av programmusikk lot seg oftere inspirere av Wagner, mens tilhengerne av den absolutte musikken gjerne var langt mer skeptiske.
Romantikken var også en utvikling innen ballett, nye stilarter som operetter dukket opp, wienervalsen ble allemannseie og mange virtuoser dukket opp og hevet nivået på konsertspill. Orkestrene ble stadig større, og dirigenten fikk en viktigere rolle. Pianoet, som allerede i forrige periode var på fremmarsj, ble dominerende i mange hjem, og som hovedinstrument for diverse konserter og fremføringer av sangsykluser.