Nasjonalisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nasjonalisme er en politisk ideologi som henspiller på at folk skal ha selvbestemmelse i sin egen stats dannelse og forsvar av absolutt suverenitet. At de fleste av Europas statsgrenser gjenspeiler befolkningens etnisitet, viser i hvilken grad nasjonalistisk ideologi har hatt gjennomslagskraft uavhengig av om man tar nasjonalismen for gitt verdimessig, normativt eller ikke.
Artikkelen inngår i serien om Politiske ideologier |
---|
Politikk |
Selv om begrepet er yngre er det bred enighet om at nasjonalismen i sin nåværende form oppsto under den franske revolusjon og spredte seg til resten av verden i løpet av de drøye 200 årene som er gått siden revolusjonen. Det er ofte debattert i hvilken grad tilsvarende patriotiske følelser forut for nasjonalismen på 1800-tallet kan begrunne og legitimere nasjonalismen som ideologi, likevel er det enighet om at som politisk massebevegelse fikk nasjonalismen først betydning på 1800-tallet.
Det hevdes, blant annet av professor Rolf Hobson, at nasjonalisme var (og er) en forutsetning for utvikling av moderne demokratier. Dersom innbyggerne ikke knytter sin identitet til sin stat, er det vanskelig å mobilisere dem til handlinger til fordel for staten. Nasjonalismen setter problemer i den postkoloniale verden i lys av at statsdannelsene, og landegrenser.
De fleste problemer knyttet til nasjonalisme kan tilbakeføres til at den er implisitt ekskluderende. Etter hvilke kriterier skal en avgrense hvem som tilhører «folket» og hvem som ikke tilhører det? Dessuten kan fremheving av egen nasjon føre til tilsvarende nedvurdering av andre nasjonaliteter, og i særlig grad statsløse folk.
Det har historisk vært snakk om to hovedretninger innen nasjonalisme: liberal nasjonalisme og etnonasjonalisme.[1]