Låne- og leieloven
From Wikipedia, the free encyclopedia
Låne- og leieloven[1] (engelsk: Lend-Lease Act; offisielt: An Act to Promote the Defense of the United States), også kjent som låne- og leieavtalen, var et program hvorunder USA forsynte Det frie Frankrike, Storbritannia, Republikken Kina, og senere Sovjetunionen og de andre allierte nasjoner, med mat, olje og materiell mellom 1941 og august 1945. Dette inkluderte krigsskip og kampfly, samt andre våpen. Loven ble underskrevet 11. mars 1941, og opphørte i september 1945. Generelt var hjelpen kostnadsfri, selv om det ble tatt betaling for gjenstander som ble beholdt når programmet opphørte. Noen maskinvarer (som skip) ble returnert etter krigen. Til gjengjeld ble USA gitt leieavtaler på militær- og marinebaser i alliert territorium under krigen. USAs nabo i nord, Canada, drev liknende, men mindre, program under navnene Billion Dollar Gift og Mutual Aid.
Forsyninger til en verdi av 50,1 milliarder amerikanske dollar (tilsvarende 660 milliarder dollar i dagens verdi) ble skipet, det vil si 17 % av USAs totale krigsutgifter.[2] Av dette gikk forsyninger til en verdi av 31,4 milliarder dollar til Storbritannia, 11,3 milliarder dollar til Sovjetunionen, 3,2 milliarder dollar til Frankrike, 1,6 milliarder til Kina, og de resterende 2,6 milliarder dollar til de andre allierte stater. Omvendte låne- og leieavtaler bestod av tjenester som lån av flybaser til USA, og dette utgjorde totalt 7,8 milliarder dollar; av dette kom 6,8 milliarder dollar fra Storbritannia og Samveldet. Avtalevilkårene gikk blant annet ut på at materiellet skulle brukes til det ble returnert eller ødelagt. I praksis ble svært lite utstyr gitt tilbake. Forsyninger som ankom etter opphørsdatoen ble solgt til Storbritannia til stor rabatt for 1,075 milliarder pund, gjennom langsiktige lån fra USA. Canada drev et liknende program ved navn Mutual Aid, hvori lån på én milliard dollar og forsyninger og tjenester til en verdi av 3,4 milliarder dollar ble sendt til Storbritannia og andre allierte.[3][4]
Statsprogrammet endte i praksis USAs påberopte nøytralitet, og var et avgjørende steg vekk fra den amerikanske ikke-intervensjonistiske politikken, som hadde dominert USAs utenrikspolitikk siden 1931. (se Nøytralitetsloven.)