Konkordatet av 1801
From Wikipedia, the free encyclopedia
Konkordatet av 1801 var en avtale mellom Napoléon Bonaparte og Den hellige stol som regulerte den franske kirkens forhold til Vatikanet. Etter lange forhandlinger ble konkordatet signert den 15. juli 1801, og bragte den franske kampen mot den katolske kirken til opphør.
Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistligheten til å godkjenne en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjeringen forsøkte å ta kontrollen ved å utnevne egne biskoper. De pavetro biskopene flyktet i eksil.
Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen i Frankrike og i noen deler av de områdene Napoleon hadde erobret, og erklærte katolisismen som religion for det store flertall av alle franskmenn (men ikke som statens religion, som tidligere, en klausul som de revolusjonære hadde utnyttet til sine formål).
Konkordatet var epokegjørende i flere henseender. Men ved Napoleons egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte organiske artikler ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at de forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat.