Heinrich Brünings første regjering
From Wikipedia, the free encyclopedia
Heinrich Brünings første regjering satt ved makten i Tyskland under Weimarrepublikken, fra 31. mars 1930 til 9. oktober 1931. Regjeringen var den første presidialregjering under Weimarrepublikken. Dette innebar at regjeringen styrte med grunnlag i presidentens tillit, ikke parlamentets flertall.
Brünings oppdrag fra president Hindenburg var å danne regjering «uten støtte i noen koalisjon.»[1] Dette innebar at regjeringen i nødsfall kunne hente sin støtte fra Tysklands president, selv når den hadde et flertall mot seg i Riksdagen. I praksis fikk regjeringen bistand av rikspresidenten til gjennom nødsforordninger å oppløse riksdagen og innkalle til nyvalg. I den mellomliggende perioden styrte regjeringen praktisk talt ukontrollert gjennom nødsforordninger. Parlamentarismen var dermed i praksis opphevet, og det på en måte som ikke var forutsett i Weimarforfatningen.[1] Regjeringene Brüning I, II, Papen og Schleicher ble kalt presidialregjeringer eller Hindenburg-regjeringer. Endringen var begynnelsen på slutten for demokratiet i Tyskland, og pekte fremover mot det nasjonalsosialistiske diktaturet som kom i 1933.
Foranledningen til valget i Tyskland 1930 var at Riksdagen i juli dette året, forkastet Brünings forslag til budsjett. Brüning vedtok deretter budsjettet som en nødsforordning, som var i strid med forfatningen.[2] Riksdagen svarte med å oppheve forordningen. Brüning ba som svar på dette president Hindenburg om å oppløse Riksdagen, og innkalle til nyvalg. I de mellomliggende 60 dagene styrte regjeringen gjennom nødsforordninger.