Gallerkrigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Gallerkrigen var en serie med trefninger mellom Den romerske republikk og stammer i Gallia i det første århundre f.Kr. Krigene kulminerte med slaget ved Alesia i 52 f.Kr., som førte til at hele Gallia ble en romersk provins. Krigene er beskrevet i Cæsars berømte biografi, Commentarii de Bello Gallico.
Selv om Cæsar beskrev disse krigene som et defensivt tiltak mot en ekstern trussel, er de fleste moderne historikere enige om at krigene ble utkjempet for å underbygge Cæsars politiske posisjon, og for å skaffe midler som kunne dekke hans store gjeld. Flere ganger gikk han til angrep på galliske stammer som ikke var en trussel mot romerske interesser.
Gallerkrigen kan grovt sett inndeles i tre faser: Romersk innblanding i interne galliske konflikter (58 f.Kr. – 57 f.Kr.); forfølgelser av anti-romerske styrker (56 f.Kr. – 55 f.Kr.); og konsolideringsfasen (54 f.Kr. – 51 f.Kr.), der romerne bekjempet flere galliske opprør.