Filosofi på 1700-tallet
From Wikipedia, the free encyclopedia
1700-tallets filosofi er den epoke innen filosofiens historie som først og fremst var preget av tankene fra opplysningstiden som i seg selv var en kulturell bevegelse av intellektuelle i Europa som søkte å mobilisere fornuftens kraft for å reformere samfunnet og fremme kunnskap. Den fremmet intellektuell utveksling, og motsatte seg intoleranse og overgrep fra kirken og staten. Opplysningstidens røtter oppsto allerede på 1600-tallet av filosofer som Spinoza, John Locke og Pierre Bayle, og av matematikeren Isaac Newton. Mange av de herskende fyrstene oppmuntret ofte og ga aktiv støttet til framstående tenkere innenfor opplysningstiden, og faktisk forsøkte å benytte seg av deres tanker om regjering. Opplysningstiden blomstret fra 1690 og fram til 1800, og deretter ga vektleggingen på fornuften veg for romantikkens vektlegging på følelser, og opplysningstidens motkrefter.
Sentrum for opplysningstiden var i Frankrike hvor det salonger hvor intellektuelle diskuterte og hvor det store arbeidet med samle leksikalsk kunnskap i Encyclopédie, redigert av Denis Diderot, og bidrag fra over hundre ledende intellektuelle som Voltaire og Montesquieu i 35 bind. Intellektuelle krefter samlet seg i urbane sentre over hele Europa, og kom også til Nord-Amerika hvor opplysningstiden påvirket tenkere som Benjamin Franklin og Thomas Jefferson. De politiske idealene påvirket USAs uavhengighetserklæring, De ti første tilleggene til USAs grunnlov, den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter og Den polsk-litauisk Forfatningen av 3. mai 1791.[1] Denne artikkelen vil i hovedsak konsentrere seg om den filosofiske utviklingen, ikke dekke hele spekteret til opplysningstiden.