Energi i Norge
historisk utvikling / From Wikipedia, the free encyclopedia
Energi i Norge har i store trekk fulgt utviklingen av tilsvarende samfunnssektorer i andre land. De vesentligste energikilder i tidlige tider var ved, torv og vind, deretter kom lokal vannkraft, og importert kull fra 1800-tallet. Landet ble fra begynnelsen av 1900-tallet preget av vannkraftutbygging for kraftkrevende industri, mens olje- og gassproduksjonen ble etablert fra 1970-årene. Norge har en dobbeltrolle som en stor olje- og gassprodusent, samtidig som landet er en pådriver for klimavennlige energiløsninger globalt.
Fra eldre tider[når?] har energibruk i form av blant annet vedfyring, fossekraft for kvernkaller og oppgangssager, samt vind for seilbåter hatt stor betydning. Utover på 1800-tallet ble dampdrevne tog og skip viktige for økonomisk utvikling i den tidlige industrialiseringen, samtidig så også de første mekaniserte industribedriftene dagens lys. Tidlig i 1890-årene skjedde det en spredt utvikling av små elektrisitetsverk for industri og allmenn bruk, mange av disse var vannkraftverk. Utover på 1900-tallet ble elektrokjemisk industri med vannkraft som energikilde drevet frem av norske entreprenører og utenlandsk kapital.
Etter andre verdenskrig startet en stor utbygging av vannkraft for industrireisning, produksjon av metaller som aluminium, ferrolegeringer, samt treforedling. Dette var også epoken for storstilt utbygging av elektrisitetsforsyningen i hele landet, slik at antallet husholdninger uten elektrisitet gikk drastisk ned. Elektrisitetsforbruket i husholdningene har steget svært mye i etterkrigstiden, men har de siste årene (2016) vist en fallende tendens, slik at det totale forbruk er i underkant av gjennomsnittlig 18 000 kWh per husholdning per år. Som et av få land i verden baserer de fleste norske husholdninger seg på elektrisk romoppvarming. Energibruken er høy i Norge, selv om det meste av energien eksporteres som råvarer. Imidlertid er det norske totale energiforbruket per innbygger, altså når en regner med husholdninger, industri, transport, et cetera, noe lavere enn for USA og Canada.
I 1969 ble Ekofiskfeltet, det første drivverdige oljefeltet på norsk kontinentalsokkel oppdaget. Etter dette ble Norge ført inn i oljealderen, med etterhvert omfattende konsekvenser for industri og arbeidsliv. Olje- og gassproduksjonens totale bidrag til Norges brutto nasjonalprodukt siden begynnelsen av 1970-årene til 2015 er over 12 000 milliarder kroner målt med dagens kroneverdi (2016). Produksjonen av olje har siden 2010 hatt en fallende tendens, men produksjonen av gass er økende og er etter 2010 større enn oljeproduksjonen. Det foregår kontinuerlig leting etter nye kilder, med Utsirahøyden som det største nye funnet på mange år.
Den norske energiproduksjonen skriver seg i hovedsak fra utvinning av petroleumsressurser og vannkraft. Mens den første har stor betydning for luftforurensning og er en faktor i global oppvarming, har den andre først og fremst problemer tilknyttet til klassisk miljøvern. Bilbruken representerer den største forurensningskilden fra energibruk på Norges fastland. På grunn av klimaendringer har det de siste årene vært diskusjoner om overgang til andre energikilder som ikke skaper CO2-utslipp ved forbrenning. Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser, og det er innført internasjonal kvotehandel for drivhusgasser.