Elektrisk blues
From Wikipedia, the free encyclopedia
Elektrisk blues er en enhver form for bluesmusikk som særkjenner seg ved bruk av elektrisk forsterker av musikkinstrumentene. I USA ble gitaren var det første instrumentet som ble koblet til en forsterker og ble benyttet av tidlige pionere som T-Bone Walker på slutten av 1930-tallet og John Lee Hooker og Muddy Waters på 1940-tallet. Deres spillestil utviklet seg til vestkystblues, Detroit-blues, og etterkrigstidens Chicago-blues, som skilte seg fra en tidligere, overveiende akustisk blues. Tidlig på 1950-tallet var Little Walter solist på bluesmunnspill (kalt for «blues harp» i USA) ved å benytte en håndholdt mikrofon som var plugget inn i en gitarforsterker. Selv om det tok lengre tid kom elektrisk bassgitar til gradvis å erstatte kontrabassen ved begynnelsen av 1960-tallet. Elektriske orgel og særlig piano ble senere omfattende benyttet i elektrisk blues. I Storbritannia ble elektrisk blues tatt opp og videreført under boomen av britisk blues på 1960-tallet, og førte til utviklingen av bluesrock. Det var en del av grunnlaget for rockemusikken.
Elektrisk blues | |||
---|---|---|---|
Opprinnelse: | Delta blues | ||
Sted og tid: | 1940-tallet, i Texas og Chicago, Illinois, USA | ||
Vanlige instrumenter: | Bassgitar - Trommesett - Elektrisk gitar - Piano - Saksofon - Munnspill | ||
Popularitet: | 1960-tallet, og sporadisk deretter | ||
Sjangerslektninger | |||
Britisk blues - Blues rock - Texas blues | |||
Regionale scener | |||
Chicago-blues, Memphis-blues, Detroit-blues, Texas-blues | |||
Andre temaer | |||
Elektrisk gitar |