Dun (byggverk)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Dun, fra brethonisk Din, moderne walisisk Dinas og gælisk Dùn, betyr opprinnelig festning, men blir nå innenfor arkeologien benyttet som et felles begrep for festning, hovedsakelig for å beskrive en undergruppe av festninger på en høyde (hill fort) og for en bestemt type av atlantiske rundhus. I noen områder synes de å ha blitt konstruert på en egnet bratt fjellskrent eller høydedrag, spesielt sør for Firth of Clyde og Firth of Forth ned mot grenseområdene til Northumberland.
Dun-konstruksjoner, som festninger, synes å ha kommet med brytoniske keltere en gang på 600-tallet f.Kr., assosiert med deres jernalderkultur av krigerstammer og med småkongedømmer. Tidlige typer av dun hadde en nær vertikal festningsvoll konstruert av stein bundet med tømmer, og når disse ble satt i brann (enten tilfeldig eller med hensikt) ble steinene delvis smeltet sammen og dannet en formidabel festningsvoll, en effekt som fortsatt er synlig. Bruken av dun-konstruksjoner fortsatte i noen tilfeller helt inn i middelalderen.
Dun, som rundhus, delte mange fellestrekk med broch ved at de ofte inkluderte gallerier og trapper, men er smalere og ville sannsynligvis ikke ha maktet å holde opp en høy struktur. Gode eksemplarer på disse typene av dun kan bli funnet på de vestlige øyene av Skottland, gjerne på små kunstige øyer i små innsjøer.