Democrazia Cristiana
From Wikipedia, the free encyclopedia
Democrazia Cristiana («Kristeligdemokrati», DC) var et kristelig-demokratisk politisk parti i Italia, som dominerte regjeringen i Italia i nesten et halvt århundre etter annen verdenskrig, fram til partiet opphørte å eksistere som et resultat av en serie korrupsjonssaker i årene 1992–1994. Disse avsløringene var et resultat av omfattende juridiske undersøkelser.
Democrazia Cristiana | |||
---|---|---|---|
Land | Italia | ||
Leder(e) | Mino Martinazzoli | ||
Grunnlagt | 19. mars 1943 | ||
Nedlagt | 18. januar 1994 | ||
Forgjenger | Partito Popolare Italiano | ||
Etterfølger | Partito Popolare Italiano, Centro Cristiano Democratico | ||
Hovedkvarter | Roma | ||
Antall medlemmer | 2 109 670 (1990) | ||
Ideologi | Kristendemokrati | ||
Politisk posisjon | Sentrum | ||
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Kristendemokratiske partier |
Idéer |
Den katolske arbeiderbevegelsen |
Dokumenter |
Personer |
Aquinas • Leo XIII • Kuyper • Pius XI • Gilson • Maritain • Mounier • Day • Adenauer • De Gasperi • Schuman • Frei • Johannes Paul II • Strauss • Kohl • Ramos • Fox • Merkel |
Partiets kjernesaker var katolisisme og antikommunisme. Partiet hadde sin maktbase i rurale, konservative områder hvor kirken stod sterkt. Over tid utviklet partiet seg i stadig mer konservativ retning. Samtidig besto det av fløyer som søkte mot det politiske sentrum. Det indre partilivet var preget av tilknytningen til ulike correnti eller fraksjoner, hver identifisert med individuelle ledere.
DC kunne støtte seg på et katolsk subkulturelt nettverk, med kirken, katolske lekmannsorganisasjoner og fagforeninger. Siden partiet satt sammenhengende ved makten fikk det full kontroll over statsapparatet og dermed også adgang til enorme ressurser som det kunne benytte til å pleie klientrelasjoner, ikke minst i Sør-Italia.