Cædmon
den tidligste engelske poet som kjennes ved navn / From Wikipedia, the free encyclopedia
Cædmon (uttales /kædmɒn/), som levde i siste del av 600-tallet, er den tidligste engelske poet som kjennes ved navn. Han var en vanlig angelsaksisk gjeter knyttet til det doble klosteret ved Streonæshalch (Whitby Abbey) under abbed Hilda av Whitby (657 – 680, senere helgen). Cædmon var opprinnelig uvitende om «sangens kunst» og hadde ingen tanker om lage hymner, men i lærte det, ifølge St. Beda den ærverdige (672 – 735), i løpet av en natts drøm å komponere slike. Etter å ha fått diktergaven i søvne ble Cædmon en nidkjær munk, og en dyktig, tjenestevillig og inspirert religiøs poet.
Cædmon er den ene av tolv angelsaksiske poeter som er identifisert med navn i middelalderens kilder, og en av kun tre hvor det også finnes en løs samtidig biografisk skisse over og eksempler på litterær aktivitet.[1] Cædmons historie er omtalt i Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Anglernes kirkes historie) som Beda skrev, «I samme kloster (som abedisse Hild) var det en broder som Gud i sin nåde hadde gitt evnen til å dikte fromme, religiøse sanger. Så dyktig var han at da han hadde fått noe av den hellige Skrift forklart, kunne han raskt gjøre det om til den herligste poesi på det angelske sprog, som var hans morsmål. Mange ble inspirert av hans sanger til å forakte denne verden og strebe efter det himmelske liv.»[2]
Cædmons eneste kjente bevarte verk er det som kalles for Cædmons hymne, som består av ni linjer angelsaksisk og med bokstavrim. Det er et hyldningsdikt som priser og ærer Gud. Dette er det angivelige diktet som han lærte å synge ved hjelp av sin drøm. Diktet er ett av de tidligste attesterte eksempler på angelsaksiske (gammelengelsk) og er, sammen med runene på Ruthwell-korset og Auzons runeskrin (også kalt for Franks skrin), det ene av tre kandidater for det tidligste attesterte eksempel på gammelengelsk poesi.