Bondeopprøret i England
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bondeopprøret, også omtalt som Wat Tylers opprør eller Den store oppstanden i England (30. mai 1381 – november 1381) regnes blant de sentrale hendelser i engelsk historie. Det var en betydelig opprør over store deler av England i 1381. Opprøret hadde flere årsaker, inkludert sosioøkonomiske og politiske spenninger forsaket av svartedauden på 1340-tallet, de høye skattene grunnet konflikten med Frankrike under hundreårskrigen, og ustabilitet inn det lokale lederskapet i London. Hva som til sist utløste opprøret var innblandingen av en kongelig myndighetsperson, John Bampton, i Essex den 30. mai 1381. Hans forsøk på å samle inn ubetalte koppskatt i Brentwood endte i et voldelig sammenstøt som raskt spredte seg over den sør-østlige delen av landet. Et bredt spektrum av det rurale samfunnet, inkludert mange lokale håndverkere og tjenestemenn fra landsbyer, samlet seg i protest. De brente domstolspptegnelser og åpnet de lokale fengslene. Opprørerne ville ha en reduksjon i skattleggingen, en slutt på systemet med ufri arbeidskraft kjent som leilendinger og fjerning av kongens høytstående tjenestemenn og rettssaler.
Inspirert av prekenene til den radikale presten John Ball, og ledet av Wat Tyler, dro opprørske menn fra Kent mot London. De ble møtt ved Blackheath, et distrikt i sørøstlige London, av representanter fra den kongelige regjering som uten hell forsøkte å overtale dem til reise hjem. Kong Rikard II, den gang kun fjorten år, trakk seg tilbake i trygghet i Tower of London, men det meste av den kongelige hæren var enten utenlands eller i nordlige England. Den 13. juni kom opprørerne inn i sentrale London hvor mange lokale byfolk slo seg sammen med dem. De angrep fengslene, ødela Savoy Palace (det fremste adelige palass i byen), brente lovbøker og bygninger i advokatdistriktet Temple, og drepte alle som ble forstått som tilhørende den kongelige regjering. Opprøret var derimot ikke rettet direkte mot kongen, men kun mot hans «dårlige rådgivere». Den påfølgende dagen møtte kong Rikard II opprørerne ved Mile End og han aksepterte de fleste av deres krav, inkludert å forby livegenskapet. I mellomtiden hadde opprørere kommet seg inn i Tower of London, og der fant de biskop Simon Sudbury, som var rikskansler, og admiral Robert Hales, riksskattmester, som begge ble drept.
Den 15. juni dro Rikard ut for møte Tyler og opprørerne ved Smithfield. Det brøt ut vold og en i kongens følge drepte Tyler. Rikard uskadeliggjorde den spente sitausjonen lenge nok til at Londons borgermester William Walworth kunne samle sammen milits fra byen og spre opprørsstyrkene. Rikard begynte umiddelbart å etablere ny orden i London og trakk tilbake sine tidligere innrømmelser. Opprøret hadde også spredt seg inn i East Anglia hvor Universitetet i Cambridge ble angrepet og mange kongelige myndighetspersoner ble drept. Uroen fortsatte inntil Henry le Despenser, adelsmann og biskop av Norwich, nedkjempet opprørshæren i slaget ved North Walsham den 25. eller 26. juni. Uroen strakte seg nord til York, Beverley og Scarborough, og så langt vest som Bridgwater i Somerset. Rikard mobiliserte 4 000 soldater for å gjenopprette ro og orden. De fleste av opprørslederne ble sporet opp og henrettet. Ved november hadde minst 1500 opprørere blitt drept.
Bondeopprøret har blitt omfattende studert av akademikere. Historikere fra slutten av 1800-tallet benyttet en rekke av kilder fra samtidige krøniker for å sette sammen en redegjørelse av opprøret, og disse ble utvidet på 1900-tallet av forskning på rettsprotokoller og lokale arkiver. Forståelsen og tolkningen av opprøret har endret seg årenes løp. Det ble vurdert som et avgjørende og definerende øyeblikk i engelsk historie, men moderne akademikere er mindre sikre på dets innvirkning på den påfølgende sosiale og økonomiske historie. Opprøret påvirket tungt innflytelsen på fortsettelsen av hundreårskrigen ved å avskrekke senere parlamenter fra å skrive ut tilleggsskatter for å betale for de militære kampanjene i Frankrike. Opprøret har i stor grad blitt benyttet i sosialistisk litteratur, blant annet av forfatteren William Morris, og har forblitt en potent politisk symbol for den politiske venstresiden, og fremmet argumenter som har vært en del av innføringen samfunnsendringene med koppskatt, community charge, i Storbritannia siden 1980-tallet.