Beleiringstårn
From Wikipedia, the free encyclopedia
Beleiringstårn var et mobilt tårn som ble bygget allerede i antikken for å komme over høye festningsmurer.[1] Det ble bygget for å beskytte angriperne og stigene mens den ble skjøvet mot murene til en festning. Tårnet var ofte rektangulært med fire hjul og med en høyde som tilsvarte høyden på festningsmurene eller noen ganger høyere for at bueskyttere på toppen kunne skyte inn i festningen, og dermed gi beleiringstårnet ekstra beskyttelse. Ettersom tårnene var av tre og dermed brennbare, måtte de ha noe ikke-brennbart dekke av jern eller ferske dyreskinn.[2]
Det er bevis på bruk av beleiringstårn i oldtidens Egypt og i Anatolia som kan dateres til bronsealderen. De ble mye brukt i krigføring i oldtidens nære østen etter epoken som kalles bronsealderens sammenbrudd. Et relieff i stein viser hæren til Asurnasirpal II på 800-tallet f.Kr. som angriper en festning med et tårn av tømmer nær bymurene.[3] Kusjitter fra det som i dag er Sudan som grunnla det 25. Dynastiet benyttet beleiringstårn. I løpet av hellenistisk tid var de vanlige blant hellenistiske greske hærer på 400-tallet f.Kr. og senere romerske hærer i Europa og Middelhavet, mens de også så bruk i oldtidens Kina under de stridende staters tid og Han-dynastiet.[4] Beleiringstårn var av uhåndterlige dimensjoner og ble derfor, i likhet med blide (valslynge), for det meste konstruert på stedet for beleiringen. Det tok mye tid å bygge, og beleiringstårn ble hovedsakelig bygget hvis forsvaret av den motsatte festningsverket ikke kunne overvinnes ved stormstiger, ved gruvedrift eller ved å bryte vegger eller porter med verktøy som murbrekker eller rambukk.
Beleiringstårnet huset noen ganger soldater med spyd og lanser, og sverdmenn eller bueskyttere og armbrøstskyttere, som skjøt piler og slåss mot forsvarerne. På grunn av størrelsen på tårnet ville det ofte være det første målet for store katapulter som slynget steinprosjektiler, men tårnet kunne også gjengjelde med sine egne prosjektiler.[2] Beleiringstårn ble brukt for å få tropper over en fiendtlig forsvarsmur. Når et beleiringstårn var nær en mur, ville det slippe en landgang mellom det og murveggen. Tropper kunne deretter skynde seg inn på murene og inn i festningen eller byen.