Aberrasjon (astronomi)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Aberrasjon av lys er i astronomien er en tilsynelatende egenbevegelse av en stjerne eller et annet himmellegeme. Dette skyldes Jordens bevegelse og at lyshastigheten har en endelig verdi. Effekten arter seg ved at den tilsynelatende posisjonen til en stjerne varierer periodisk rundt den sanne posisjonen. Hvis lyskilden befinner seg rett over observatøren som beveger seg med hastigheten v, vil den i enkleste tilnærmelse se ut til å befinne seg en vinkel α fra vertikalen der
og c er lyshastigheten når denne antas å være mye større enn v. Effekten er analog til den praktiske erfaringen man har med å holde en paraply litt på skrå når man går gjennom loddrett fallende regn.
Størst aberrasjon er forårsaket av Jordens bevegelse rundt Solen. Denne årlige variasjonen er omtrent 20 buesekunder og ble oppdaget i 1727 av James Bradley som på den tiden var den tredje Astronomer Royal. Han kunne også forklare effekten basert på Newtons beskrivelse av lys som en strøm av små partikler eller «korpuskler». Basert på de observerte verdiene av aberrasjonen kom han frem til en ny bestemmelse av lysets hastighet uavhengig av den tidligere fremgangsmåten til Ole Rømer basert på bevegelsen til Jupiters måner.
På begynnelsen av 1800-tallet ble det klart at lys måtte være bølgebevegelse i en eter som fylte hele verdensrommet. Men denne nye forståelsen gjorde samtidig forklaringen av aberrasjon mer komplisert. En endelig løsning av disse problemene kom ikke før i 1905 da Einstein la frem sin spesielle relativitetsteori. Det ble da klart at man ikke lenger behøver en eter for å forstå egenskapene til lys og dets utbredelse.