Ørkenfedrene
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ørkenfedrene var eremitter, asketer, munker og nonner (de såkalte Ørkenmødrene) som hovedsakelig bodde i Wadi El Natrun, en ørkendal i Egypt fra det tredje århundret. Apophthegmata Patrum, en samling av visdomsord fra noen av de tidlige munkene og nonnene, er fremdeles i trykk med titler som Ord fra ørkenen.[1] Den mest kjente av ørkenfedrene var Antonius den store som flyttet til ørkenen rundt 270-271 og ble kjent som både grunnleggeren og faren til klosterbevegelsen i ørkenen. Da Antonius døde i 356 hadde tusenvis av munker og nonnen blitt dratt til ørkenen for å følge Antonius' eksempel. Biografen hans, Athanasius av Alexandria skrev at «ørkenen hadde blitt en by».[2]
Ørkenfedrene hadde stor påvirkning på utviklingen av den tidlige kristendomen. Klostersamfunn i ørkenen vokste fram fra de uformelle samlingene av eneboermunker og dette ble model for det kristne klostervesenet. Den østlige klostertradisjonen som vokste fram på Athos-fjellet og den vestlige tradisjonen fra Benedikts regel var begge sterkt påvirket av ørkentradisjonen. Alle de monastiske vekkelsesbevegelsene i middelalderen søkte inspirasjon og rettleding fra ørkenfedrene. Store deler av den østlige tradisjonen, «hesykia»-tradisjonen har røtter i ørkenfedrenes praksis. Også nyere religiøse fornyelser som den tyske evangeliske kirken, Devotio moderna, pietismen i Pennsylvania og metodismen i England blir sett på som påvirket av ørkenfedrene av moderne forskere.[3]