Stamtreteori
From Wikipedia, the free encyclopedia
Stamtreteorien (frå tysk Stammbaumtheorie) i historisk språkvitskap er ein modell der språkendringar blir beskrivne i analogi med familietreet. I denne metaforen blir språk jamførte med familiemedlemer og språkfamilien med ein familie og slektskap mellom språk med slektskap mellom familiemedlemer. Urspråk, som er språket øvst i stamtreet, blir jamført med ein stamfar. Eit stamtre blir til vanleg framstilt som eit tre snutt på hovudet, slik at urspråk kjem øvst og «etterkomarane» under.
Teorien blei utvikla midt på 1800]-talet av den tyske språkforskaren August Schleicher (1821–1868). Schleicher var inspirert av evolusjonsteorien til Charles Darwin, jamfør boka hans frå 1873, Die Darwinsche Theorie und die Sprachwissenschaft. Det språklege stamtreet seier likevel ingenting om den biologiske slektskapen mellom talarane av språka.